For om lag 20 år siden var IOPs «grunnlegger» Berit Skaare utafor huset sitt i Ilula en tidlig morgen. Hus så da plutselig et firfotet vesen som hun i første omgang tenkte var en hund. Kommet litt nærmere, så hun at vesenet slett ikke var en hund, men et menneske som beveget seg ved å gå på alle fire. Nærmere ettersyn viste at mennesket var ei lita jente på 4 år, født sterkt misdanna – med beina bak-fram og med selve føttene vridd nitti grader, mot hverandre. Eneste mulige fremkomstmåte ble da å krabbe på alle fire, slik denne jenta (som seinere skulle vise seg å hete Clara) gjorde.
Det handlingsrettede mennesket Berit tenkte umiddelbart: «Dette må gjøres noe med, Clara kan ikke leve videre slik». Hele Berits speiderbekjentskapskrets i Europa ble kontakta – og etter hvert gav det som resultat at to kirurgieksperter fra Tyskland meldte seg til tjeneste, idet de meddelte at «dette kan vi ordne». «Ordningen» skjedde så ved at de to kirurgene kom til Tanzania og gjennomførte en omfattende og vellykka operasjon ved et større sykehus der. Etter et to måneders sykehusopphold med daglig behandling og trening, kunne Clara forlate sykehuset og reise hjem, – hun kunne nå gå på tilnærma normalt vis og delta som andre barn i leik og skolegang.
Så gikk årene for Clara – nå med bein til å gå på – men fortsatt under kummerlige oppvekstvilkår, som datter av en bevegelseshemmet mor, bosatt i en liten jordhytte med to små rom, uten vinduer, dør eller fast gulv. Heldigvis var mormor også der, en sterk kvinne som gjennom hardt arbeid klarte å skaffe det aller mest nødvendige til veie for rett og slett å kunne overleve: mat og klær, vann og ved – på minimumsnivå.
Vær og vind tærte år for år på den jordhytta som var de tre generasjonenes bosted, og da bølgeblekktaket etter hvert ble så utett at paraply var påkrevet innendørs (!), måtte noe gjøres. Nytt tak var ikke mulig å legge – for riving av det gamle ville medføre at konstruksjonen ble så svekka at hele jordhytta ville ramle sammen. Så hva gjør man nå? Noen hjelp fra det offentlige er ikke til å tenke på……. Da er det at «Bibi» Berit Skaare igjen trår til: Fra sitt påtvungne eksil i USA – koronaforårsaket – henvender hun seg til sitt kontaktnett over den ganske verden og forespør om støtte til å få bygd et nytt hus til Clara, moren og mormoren. Og slik blir det: Penger framskaffes i størrelsesorden 150 000 kroner, «byggmester» hyres inn og arbeidsstokken i IOP-systemet i Ilula stiller opp på dugnad etter dugnad. I november i år står så det nye huset ferdig, og under stor festivitas kan nøkler til huset overleveres fra IOP til Clara.
Den lille delegasjonen fra Kragerø som var i Ilula i november, hadde gleden av å kunne være med på innflyttingsfesten. Det ble en opplevelse som seint vil bli glømt: De tre kvinnenes viste en så stor glede og takknemlighet over å kunne flytte fra den falleferdige jordhytta si til et ordentlig hus (ca 25 kvm) – med flere rom, vinduer, dører – og med vann i tappekran ved husveggen. Mors rørende takketale gav klart uttrykk for dette, ikke minst gikk de takkens ord da til Bibi Berit og til IOP, som enda en gang hadde bidratt til et levelig liv for Clara, mora og mormora. Berit på sin side nøyde seg med å minne på de forpliktelser til å passe på og vedlikeholde som det medfører å ha et hus, før hun gratulerte Clara så hjerteligst. Vi fra Kragerø ruslet tilbake til jentehjemmet, glade for å ha fått være med og se mennesker få et nytt og mer verdig liv – og i beundring over Berit og IOP som hadde fått dette til.