I november hadde Kragerø besøk av «grunnleggeren» av Ilula Orphan Program (IOP): Berit Skaare. Etter å ha leda IOP sitt arbeid i nesten 20 år, har hun nå trukket seg (noe) tilbake og nyter det vi raskt skjønner er en ganske så aktiv pensjonisttilværelse hjemme i Indiana. Vi skjønner at Berit, som den gamle speider hun er, fortsatt lever etter prinsippet «en gang – alltid», og vi oppfatter at hun også lever etter prinsippet «en gang IOP-er, alltid IOP-er»: Svært mange av de daglige gjøremål hjemme i USA handler om å arbeide for IOP-saken, ved å informere og påvirke til innsats for «disse mine minste» i Tanzania.
Under hennes to-døgns stans i Kragerø, spurte vi Berit om hun kunne berette litt om julefeiringa slik den foregår på barnehjemmet i Ilula. Og hun forteller villig: «Den siste fredagen i november finner Matron – bestyrerinnen på hjemmet – fram alle juletingene, – pynt av mange slag og farger, og selvsagt: juletreet – som av gode grunner er av det kunstige slaget. Selve stammen plasseres trygt i juletrefoten, og så går barna – 2 og 2 sammen, en liten og en stor – i gang med å feste greinene til treet. De nederste, store greinene har sin farge, – de neste greinene har sin farge, og så videre helt til aller øverste del av treet – som det så lenge jeg var i Ilula var tradisjon for at jeg fikk sette på plass, sammen med stjerna i toppen.
Så skal treet pyntes: Lys og glitter kommer på plass. Helt til slutt, fra en stor, stor konvolutt hentes opp en litt mindre konvolutt – med navn på – til hvert av barna. I hver av de små konvoluttene er det ekstra julepynt som barna etter tur henger opp på treet – idet de sier fram GOD JUL til lærerne sine, familien sin og andre de er glad i. Det hører med til historien her at det er den samme julepynten de får i konvolutten sin hvert år, – når de godt ut i tenårene forlater barnehjemmet, får de denne pynten med seg videre ut i livet. Ellers pyntes det med julefigurer pluss et hus med dans og skøyteløp. En spilldåse er også med – og gjør stor suksess. Det årvisse juletreet og all pynten vekker allmenn beundring, – barna står andektig rundt det hele – i stor og ekte glede. Da er også tiden inne for å synge «Glade jul» på alle mulige språk, – før det hele så avrundes på en særdeles populær måte: – med kakao og pepperkake! Etter sengetid for barna, pynter vi voksne blant annet i vinduene med lange, røde løpere, og vi setter ut forskjellige figurer – ikke minst engler. Nisser er ikke noe som barna i Ilula har et forhold til….. Under hver figur er det en liten navnelapp, slik at hver og en som etter hvert flytter ut av barnehjemmet får med sin egen pyntefigur som et varig minne fra jula og barnehjemmet».
Berit fortsetter: «Før jeg forteller litt om julegaveutdelinga, må jeg ta med at i selve jula, fra cirka 20. desember og i ei uke framover, er barna hjemme i den landsbyen som de egentlig kommer fra. Det er en ordning vi har for at barna skal kunne opprettholde så god kontakt som mulig med sitt opprinnelige oppvekstmiljø, slik at det blir enklere for dem å komme tilbake dit – hvis det blir aktuelt etter endt IOP. Ettersom barna jo stort sett er foreldreløse, er det formyndere fra hver landsby som henter dem og tar dem med til besteforeldre eller andre familiemedlemmer som er til å stole på. For noen av barna er situasjonen den at de ikke har noen trygge familiemedlemmer å reise til, – de blir da tatt hånd om, og får feire jul sammen med noen av de ansatte i IOP-systemet. Det er ellers Matron som tar imot formynderne og gjennomfører en samtale om hvert enkelt barn, om deres situasjon der og da – og om utsiktene framover. Formynderne blir innprenta at i juleferien skal barna ikke bare jobbe for familien de er hos, de skal også ha noen rolige fridager. Etter en god lunch for barna og formynderne, drar alle av gårde – i en lang, lang rekke av barn og voksne forlater de barnehjemsområdet, og går den ofte lange veien hjem til sin landsby. Barna er oppspilte, de gleder seg til å komme til sin familie med julepresanger som de har laga selv. Så er det tilsvarende stor gjensynsglede når barna etter ei ukes tid er tilbake på barnehjemmet og treffer vennene sine og de ansatte der».
«Hva med adventstida, gaveutdeling og den type ting»? spør vi. Og Berit forteller villig videre: «Vi samles hver ettermiddag, – da åpner vi dagens luke i julekalenderen; der finner man ofte en konvolutt med en lapp inni, – på lappen er angitt en lek som man vet at barna liker å leke eller en sang som man vet at barna liker å synge. Med liv og lyst lekes eller synges det av helt og fullt hjerte – og med jublende røst».
«Hva med juleaften, gaver og den slags», spør vi. «Jo», sier Berit, «den siste søndagen før jul, før barna reiser til sine familier og sine landsbyer, feirer vi ekstra. Da er det opptrinn av mange slag, med dramatisering av juleevangeliet som det aller viktigste. Da har barna fine kostymer og de viser julas egentlige innhold på en veldig levende måte. Så er det julequiz og masse sang. Et år ble Prøysens «Julevise» deklamert – med «heisan og hoppsan» så det holdt. Etter en ekstra god middag er det – som avslutning på dagens feiring – tid for julegaveutdeling: Da gir barna en liten gave til hverandre og de får gaver fra Matron og fra sponsorer og faddere som de har rundt om i verden. Størrelsen og prisnivået på gavene er ganske langt fra det som er vanlig for norske barn, – det kan handle om et såpestykke, en kladdebok, en tannbørste, litt undertøy osv. Jeg tror faktisk gleden hos de barna på hjemmet som får disse gavene er minst like stor som den er hos barna i Norge som får gaver i kanskje 1000-kronersklassen».
Vi lar dette tankevekkende budskapet fra Berit være hennes avsluttende ord i fortellingen om «jul på barnehjemmet». Vi takker Berit for hennes fortelling og ønsker henne god tur hjem og lykke til i alt arbeid hun fortsatt gjør hjemmefra for «disse mine minste».
Skrevet av: Olav A D